Kaldblodsavl

opprettet torsdag, 28 oktober 2010.

Kaldblodsavl

Paul_F_Spears__til_intro2Pete Spears er visepresident hos verdens største oppdretter av sulkyhester - Hanover Shoe Farms. Han er født og oppvokst på den legendariske oppdretterfarmen i den sørligste delen av Pennsylvania. Han er selv oppdretter og mannen bak de to mestvinnende norskeide hestene gjennnom alle tider - triple Crown-vinneren Windsong`s Legacy og Kungapokal-vinneren Rotation. I hans blogg får vi ta del i hans tanker og meninger innen avl i USA og Europa.

 

 

 

Jeg blir bestandig mistenksom overfor folk som uttrykker sterke meninger om ting de kan veldig lite om. Faktisk kan jeg komme til å bli irritert på meg selv for å ha kommet med betraktninger om kaldblods. Jeg vet ingenting om kaldblodsstammer. Jeg vet mindre enn ingenting om de økonomiske rammene for kaldblodssporten og betingelsene for oppdrett av kaldblodshester i Norge. Jeg beundrer kjærligheten og entusiasmen deres eiere og oppdrettere har for disse sterke, hardføre dyrene. Jeg hadde stor glede av å se kaldblodsløp for første gang da jeg var på Solvalla i fjor, og jeg satte stor pris på å møte den fremragende Moe Odin i stallringen ved den anledning.

Under avlsseminaret på Starum i år, der jeg holdt foredrag, fikk jeg anledning til å diskutere noen av de utfordringer kaldblodsoppdrettere møter. Mens mine basisideer omkring varmblodsoppdrett kan overføres også til andre raser, oppdaget jeg at min presentasjon fremsto kontroversiell i kaldblodskretser. Jeg ble fortalt at begrenset genmateriale muligens var et enda større problem hos kaldblodsrasen enn for den nordamerikanske varmblodstraveren.

En talsmann for kaldblodssporten som var til stede på seminaret, fremla en utmerket presentasjon med hensikt å oppmuntre kaldblodsoppdrettere til å unngå slik linjeavl og innavl som er populær i Nord-Amerika. Jeg snakket også med flere kaldblodsoppdrettere, hvis fokus var å avle fram raskere og bedre travere, heller enn å fokusere på å bevare det genetiske mangfoldet. Det er en naturlig splid i meninger mellom de som forsker på kaldblodsrasen og de som oppdretter kaldblods om hvilke avlskrysninger som er akseptable.

Som oppdretter setter jeg pris på at kaldblodsoppdretterne har ønske om å avle fram topp løpshester. De har sett den raske utviklingen i varmblodshestens prestasjoner i løpsbanen gjennom selektiv avl, og vil gjerne utvikle sine hester på samme vis.

Som lege har jeg noe kjennskap til genetikk, og kan forstå at eksperter på kaldblodsgenetikk ønsker å bevare rasens genetiske mangfold. Avlspopulasjonen av kaldblodshester er mye mindre enn varmblodshestens, og kaldblodshesten har langt færre muligheter for utkryssing i avlen. I USA har oppdretterne stor frihet når det kommer til å velge hingst til sin hoppe, med relativt få restriksjoner fra regulerende myndigheter i sporten, som US Trotting Association. Flere Nordamerikanske oppdrettere har erfaring fra oppdrett av krøtter (for eksempel canadiske Peter Heffering og Kentuckyana Farms´ Tom Crouch), hvor tett innavl er vanlig. Derfor forsvarer ofte oppdrettere i Nord-Amerika linjeavl og innavlsteknikker. I Norge er vilkårene for valg av avlskrysninger langt mer begrenset og underlagt strengere restriksjoner fra avlsmyndighetene.

Hvis jeg har forstått sakene korrekt, ser det ut til at mange kaldblodsoppdrettere ønsker å avle fram sine hester ganske så likt varmblodshestene for å oppnå stadig bedre resultater i løpsbanen. Noen ganger kan de ikke avle på de individene de ønsker på grunn av reguleringene som er fastsatt for kaldblodsrasen i den hensikt å bevare rasens genetiske mangfold. Kanskje kan følgende informasjon være nyttig når temaet er oppe til diskusjon:

1. En vurdering av den nåværende status for kaldblodsrasens genpool, for å bestemme hvor raskt det genetiske mangfoldet minker. Hvis hastigheten er lav, er det mindre grunn til bekymring. Hvis det genetiske mangfoldet minsker i en relativt høy fart, må oppdrettere være klar over at rasen deres snart kan komme til å få genetiske problemer som kan være prestasjonshemmende.

Kanskje har en slik vurdering allerede vært foretatt. Er det andre bevis på resultater av skadelig innavl, slik som redusert fertilitet, eller har det kommet til syne recessive genetiske sykdommer hos kaldblodsraser? Jeg kjenner ikke svarene på disse grunnleggende spørsmålene.

2. En vurdering av den økonomiske statusen i kaldblodsoppdrett og -løpsindustri. Hvis oppdretterne og eierne kan være like tilfredse som oppdrettere/eiere av amerikanske fullblodshester med kontinuerlig utkryssing av blodlinjer og en langsom framgang av løpsprestasjoner, er det ikke stort behov for endring. Men hvis det er slik at kaldblodssporten blir mindre attraktiv sportslig og med svakere økonomi, kan det resultere i at oppdrettere og eiere av rasen snur ryggen til sporten. Kan kaldblodsen overleve som rase uten støtte fra løpsindustrien? Er kaldblodshester egnet for andre bruksområder enn som løpshester? Hvis løpsbiten er hovedgrunnen til at man oppdretter kaldblodshester, må forskerne finne en måte å møte kravene fra det sportlige miljøet. Det er ikke noen raskere måte å minske det genetiske materialet på, enn oppdrettere som slutter å avle på hestene sine!

3. Er det en kjent utkrysnings-populasjon av kaldblodshester som kan bidra til å opprettholde det genetiske mangfoldet uten å forringe rasens evner som løpshest? Hvis mangel på genetisk mangfold blir et alvorlig problem, må man vurdere muligheten for utkryssing med andre kaldblodige raser. Å krysse inn blod fra varmblodshesten kunne vært en måte å ytterligere forbedre rasen som løpshest, men det ville naturligvis gå på bekostning av kaldblodsrasens renhet.

Det er veldig viktig at alle hesteoppdrettere forstår alvoret ved et stadig mer innskrenket genpool. Det er også veldig viktig at forskere og de som lager rammebetingelsene for de ulike hesterasene forstår at oppdrettere og eiere må beholde interessen for sporten, ellers forsvinner oppdrettet. Uten vitale betingelser for oppdrett, vil det genetiske mangfoldet uansett gå tapt. Begge parter trenger hverandre, og begge parter må være klar over sine ansvarsområder når det gjelder helse og velferd hos hestene de er så glade i.